Mareritt i løs sand

Noen av de norske krigsveteraner som hørte på Stortingets drøfting på fredag av veteranenes situasjon, våkner kanskje en natt av et mareritt.

Nei, ikke mareritt om bomber, lyden av skudd, lukten av død. Men et mareritt der man løper og løper i løs sand uten å komme av flekken. Alt er stille og pent, men uansett hvor mye man kaver, kommer man seg ikke til målet.

Norge har sendt mange soldater til krigssoner i utlandet. En del har kommet hjem med både fysiske og psykiske skader.Og nå er det ikke snakk om gamle krigsveteraner fra andre verdenskrig. Nei, dette er unge folk, som nå har kommet hjem fra tjenesten i Afghanistan.  En del av dem strever med å få den hjelpen de trenger; strever i forhold til helsevesen, strever i forhold til Nav, strever i forhold til pensjonsordninger.


Det er som å skulle løpe i løs sand. Alt rundt er fredelig, og både Stortinget og samfunnet generelt gir krigsveteranene ros, skryter av den tjenesten de gjorde. Og alle sier det er selvsagt at krigsveteraner som trenger hjelp eller støtte av ulikt slag, skal ha rett på det. Problemet er når denne rosen skal omsettes til handling. Det er da en del har følelsen av at det går usigelig tregt, at det er som å skulle løpe i dyp og løs sand.
Leder av utenriks og forsvarskomiteen Ine M. Eriksen Søreide skal ha ros for at hun tok opp krigsveteranenes situasjon. Naturligvis har noen tiltak blitt satt i gang. Men den ene etter den andre av stortingsrepresentantene sa at ordningene må bli enda bedre og raskere.
Noen av problemet er at storsamfunnet har vanskelig for å sette seg inn i hva slags virkelighet krigsveteraner har vært en del av, som Snorre Valen (SV) uttrykte det. Gapet mellom virkeligheten i spente områder og skarpe operasjoner på den ene siden og et sivilt liv som går videre og går sin gang i hjemlandet på den andre, er tøft og krevende for soldaten selv, for familien, for venner og for pårørende, uansett hvor godt forberedt man er, og hvilke tiltak man har på plass for soldatene når de kommer hjem. Gapet er der fortsatt, sa Valen.

Derfor mener jeg noe av det viktige som ble sagt i debatten, var at flere representanter mente krigsveteranenes problemer kunne være så komplekse at spesialordninger må til.

Dette sa Dagfinn Høybråten (Krf):

Når vi ser det offentlige apparatet fra veteranenes synsvinkel, fungerer det ikke tilfredsstillende, slik det er organisert i dag. Derfor vil jeg på generell basis støtte interpellantenes forslag og perspektiv, nemlig at vi må tenke nytt i retning av å spesialisere og skreddersy tjenester for veteranene både i helsetjenesten, i sosialtjenesten og i trygde- og pensjonssektoren, sa han.

Så kan man spørre: Er det å la krigsveteraner snike i køen? Ja, på ett vis. Men når dagens ordninger ikke fungerer, må noe gjøres. Norge har sendt tusenvis av unge mennesker ut i krigssoner. De som tok den beslutningen, visste det kunne føre til skader både psykisk og fysisk, ja, også tap av liv.  Da har Norge et ansvar for å gi de som nå har kommet hjem, den hjelpen de trenger. Og den må gis raskt.

Noen av veteranene vil slite med krigsmareritt i mange år framover. De bør slippe det tilleggsmarerittet å springe i løs sand uten å komme av flekken.

E|