Få lov å snike i køen

De sliter med minner om krig. Det våkner svette av mareritt, hører lyd av skudd, kjenner lukten av død.
De har posttraumatiske lidelser som trenger lang behandling. For noen er livet blitt så vanskelig etter krigsopplevelsene at de velger døden.

Nei, jeg snakker ikke om traumatiserte flyktninger og asylsøkere i Norge. Jeg snakker om dem som  i festtalene får heder og ære, de som blir omtalt som Norges fremste gutter, de som har gjort den innsatsen Norge ba dem om å gjøre i kompliserte krigsstrøk.

Veteranene. Krigsveteranene. De som skulle hedres og æres. Men ros hjelper ikke så mye når man trenger hjelp. Noen av dem har slitt så mye at de har blitt en annen type veteraner; gjenganger på Nav, gjengangere i psykiatrikøene.
Nå skal Stortinget drøfte veteranenes situasjon igjen. Det skjer med en interpellasjonsdebatt i morgen, fredag 14, der Høyres Ine M. Eriksen Søreide skal stille forsvarsministeren spørsmål. Hun begrunner spørsmålet slik:
"Mange skadde veteraner opplever ofte møtet med det sivile hjelpeapparatet, som Nav, Statens pensjonskasse og helsevesenet, som svært vanskelig. Veteranene opplever at det mangler kompetanse om hva de har vært utsatt for. Fortsatt er det ikke lik erstatning for lik skade, og erstatningsordninger oppfattes som uoversiktlige og urettferdige. For få punkter i handlingsplan for veteraner "I tjeneste for Norge" fra 2011, er gjennomført. Hva vil statsråden gjøre for å rette opp disse manglene i veteranpolitikken?, spør  Eriksen Søreide.

Noen veteraner vil med rette si at dette har de hørt før. Men for lite skjer.

Forsvaret har hatt som hovedretningslinje at norsk soldater som kommer hjem etter endt tjeneste, og som trenger helsehjelp, skal få den hjelpen av det norske helsevesenet. For så vidt logisk. Men køene er til dels lange i norsk helsevesen, særlig når det gjelder psyksiske lidelser.
Jeg mener forsvaret i større grad må ta ansvar for og skreddersy behandling og andre hjelpeopplegg for veteraner som ble psykisk skadet av en krigstjeneste som Norge mente var viktig. Noen fortjener å få lov å snike i behandlingskøen.